I
DAG STÅR Sandnes sykehus som tomt
skall, en ruin etter nærmere hundre års
sykehusdrift. Alt og alle er flyttet ut, men kunstneren
Cathrine Gilje har de siste månedene hjemsøkt
de tomme salene, som et gjenferd som framkaller
bilder fra det livet som engang fylte dem. Hun
har fått frie tøyler til å
tegne - hun tegner både to- og tredimensjonalt
og bruker en rekke teknikker. Slik har hun skapt
stedsspesifikke tegninger; hun forvandler sykehuset
til en midlertidig labyrint av kunstopplevelser.
Men først og fremst bruker hun kunsten
til å aktivere sykehusets genius loci, stedets
ånd: mange har minner fra dette eller lignende
sykehus, pasient eller familie, og som tomt skall
blir bygningen en enorm resonansbunn fylt med
minnene og opplevelsene, alt det håp og
fortvilelse, sykdom, død og friskmelding
som ligger akkumulert her. Jeg går forbi
en dør med skiltet “Ortopedisk verksted”
og tenker på sykehuset nettopp som et sted
med mye verk.
PÅ ETT PLAN stiller Gilje
en diagnose på denne tomme, verkende bygningen
og dens historie; hun undersøker og vurderer
dens tilstand som ruin. Det er som om hun møysommelig
graver fram fragmenter av det som engang foregikk
her, særlig gjennom sin bruk av medisinske
plansjer projisert og avtegnet på veggene.
Her er biter av illustrasjonsfigurer for inngrep
og forståelse av menneskekroppen; slik Gilje
har behandlet dem illustrerer nok noen av dem
en kunstnerisk ide mer enn de fullender den: Gilje
er ingen stor frihåndstegner; hun støttet
seg som oftest på veggprojeksjoner, noe
som gjør enkelte av tegningene hennes ganske
stive og tørre. Og de kan bli litt for
konkrete visualiseringer av “sykehusting”.
Jeg savner en større fantasiflukt her.
PÅ ET ANNET plan framkaller
Gilje pasientenes drømmer; det er som om
de har blitt lagret i veggene og bare trenger
litt hjelp for å bli forløst. Her
nærmer hun seg den klassiske surrealismens
uforklarbare sammensetninger, ikke minst når
hun kombinerer tegningen med enkle rekvisitter
i rom og på vegg, som for eksempel et par
lysbrytere. Dette er slående tegninger med
tydelig kunstnerisk nerve, pga.en tegnemessig
klarhet kombinert med innholdets obskurhet. I
sine beste tegninger framkaller Gilje okkulte
bilder, i ordets egentlige betydning: det som
er sjult og ikke kan vises, det som kun ligger
her som en hemmelig kunnskap fra den tiden bygningen
faktisk var et fungerende sykehus. I noen rom
er spor etter sykehusdriften organisert til tredimensjonale
tegninger; små levninger ordnet i et mønster,
en navlestreng eller fangarmer av tråder
fra rom til rom, en vev som bare kan fange minnene
om det som engang var. Ett sted har hun hengt
små papir-tegninger på rekke, som
for å tørke røntgenbilder,
eller som for å bevare en artesamling. Dette
er en svært sterk metafor for alle de skjebnene
som utgjør en lang kasusrekke, samtidig
som de jo også er enkeltindivider med historier
som ikke lar seg standardisere på denne
måten.
DET ER BRUDD som dette som gjør
Giljes tegnekunst interessant. Med den slår
hun en irrasjonell kile inn i det som engang var
rasjonalitetens velorganiserte aksjonsfelt, og
hun viser oss kunstnerens tegnepapir, atelier
og galleri som en udelelig enhet.
|
